Av Kari Wærum, avdelingsleder i Helgeland Museum, Vega kari.waerum@helgelandmuseum.no
E-hus-sesongen strekker seg fra april – mai til oktober. I tre og en halv måned er her daglige omvisninger alle ukedager, også for cruise- og hurtigruteturister som får guiding på engelsk, tysk og norsk. Besøkstallet øker stadig og ligger over hva tilsvarende enheter opplever.
Slik begynte det
E-huset driftes av Helgeland Museum, men ble startet på privat initiativ av ildsjelen Inga Elisabeth Næss, som tidlig så verdien i den helgelandske fiskerbondekulturen og ærfugltradisjonen – og også at den var i ferd med å forsvinne. Betydningen av Næss´ årvåkenhet og arbeidsinnsats lenge før Vegaøyan kom på Unescos verdensarvliste, bør ikke glemmes. Grunnprinsippene for en enkel, men effektiv formidling i ei nedslitt, men autentisk handelsbrygge ble lagt av Næss. I kombinasjon med en fast utstilling over få kvadratmeter – nøktern og rimelig, men pedagogisk vellykket – har disse prinsippene bidratt til å gjøre E-huset kjent og ettertraktet. Det er denne formidlingen museet tilbyr også i dag.
Tiårsjubileet for verdensarvstatusen ble feiret i 2014, uten at E-huset og grunnleggeren ble nevnt i festtalene.
Uviss framtid
I 2015 har E-huset vært på randen av stengning grunnet manglende fornying av driftsavtale mellom Vega kommune og Helgeland Museum. Da E-hus-døra i den gamle Emelius-brygga i Nes-havna ble lukket sist i september, visste vi ikke om formidlingen i det særpregede museet ville fortsette.
Helgeland Museum og Vega kommune inngikk i 2006 avtale om museumsdrift i Vega. E-huset var allerede et populært besøksmål for en økende strøm av verdensarv-turister, og virksomheten ble sentrert her. Norske og internasjonale media har gjennom årene vist stor interesse for ærfuglmuseet. Mang en formidler har blitt fotografert ved dunharpa, og i gjestebøkene finnes navn og hilsener fra hele verden. Hennes Majestet Dronning Sonja er trofast gjest – siste besøk gjorde hun som sykkelturist en særdeles kald og regnvåt dag i juli i år. At dronningen viser slik interesse for E-huset, varmer sterkt i en uviss tid.
Sansing, personlig engasjement, menneskelig kontakt, trivsel
Formidling og formidlingsmetoder blir stadig drøftet på profesjonelt nivå i museumsfora og innen turistnæringen, og terminologien kan bli i overkant avansert, selv om det delvis er velkjente formidlingsmetoder det er snakk om. I verdensarvkommunen Vega, der et verdensarvsenter skal bygges, er formidling et svært aktuelt tema, og digitale formidlingsformer står høyt i kurs.
Jeg vil derfor redegjøre for hva som særpreger E-husets personbaserte formidling – uten å bruke for mange faguttrykk.
Først og fremst er E-huset et fortellermuseum, der personlig kunnskapsoverføring, sansing og publikums egen medvirkning danner basis. Folk som kommer hit, hilses alltid med ”Velkommen i E-huset!”. Ungdom som har sin første sommerjobb i museumsbutikken, oppfordres til å by på seg selv og gjerne formidle kunnskap også overfor den som bare er innom for å kjøpe et ferieminne. E-huset er ingen stor arbeidsplass, men gjennom årene har det lille museet gitt flere flinke ungdommer grunnleggende praksis i formidling av egen kulturhistorie.
E-huset er et ærfuglmuseum, og museets fremste rekvisitt er ærfuglduna, som enhver gjest bør få mulighet til å kjenne på. Fascinasjonen og gleden hos den som første gang holder dyrebar ederdun i hendene, har fått meg til å bruke ”Makta i det mjuke” som overskrift her og nå.
Har vi i vår digitaliserte hverdag glemt sansingens betydning? All forskning viser at det vi erfarer gjennom hud og hender, virker sterkere inn på oss enn det vi ser på en skjerm. I E-huset skal det lukte godt av salt hav, tjære og grønnsåpevasket golv, og sommerbuketten ved gjesteboka må aldri være vissen. I butikken selges Johannas spekulasi – et hjemmebakt kystens kaffebrød. God, gammeldags trivsel gjør at publikum tar imot så vel smaksprøver som ny kunnskap og åpner seg for museets budskap.
Formidleren
Overføringskraften i den personlige fortellingen er tilsvarende sterk. Spør brukere av forskjellige kultur- og reiselivsopplevelser om hva som gjorde opplevelsen god og minneverdig, og svaret er guiden, museumsverten. Møtet med et kunnskapsrikt menneske som kan fortelle en fengende historie, huskes best. Vi som jobber i E-huset, er særs heldige – vi forvalter og deler en usedvanlig sterk fortelling som når publikum fra ulike kulturer. Fortellingen handler om fiskerbondefamiliens strevsomme liv ”på en stein i havet” og om det sterke båndet mellom ea og ærfuglvokteren.
Selvskryt stinker
At vi er så heldige, bør også gjøre oss ydmyke. Veien fra stolthet til selvtilfredshet kan være snublende kort for en engasjert representant for et verdensarvområde. Oldemor i Hysværet kan gjerne brukes som et typisk eksempel på den nøysomme og omsorgsfulle dunkjerringa – det personlige tilsnittet legger farge til fortellingen. Men sannsynligheten for at en helgelandsk oldemor har sin like i en nåtids-kvinne fra et mindre rikt land enn Norge, er stor. Det er når tilhøreren gjenkjenner noe fra eget liv i det vi forteller, at vedkommende blir som mest berørt. Mang en utenlandsk gjest har etter en E-hus-omvisning bidratt med sin personlige anekdote om nøysomhet og kontakt mellom dyr og mennesker – erfaringer fra fjerne, men sammenlignbare kyster. Derfor bør vi unngå ord som ”unik”, ”enestående” og ”verdens vakreste” når vi forteller om oss selv og kysten vi kommer fra. Så fjonge vendinger kan tilhørerne våre finne på å bruke i gjesteboka, men selv bør vi kun kalle ederduna ”unik”. Den fortjener det!
En fortelling for framtiden
Om duna er rekvisitt nummer én, er posen vi trekker den opp fra, en god rekvisitt nummer to. Dette er en slitt og velbrukt papirpose, lik de bestemor på Vega sparte i kjøkkenskuffen sin for femti – seksti år siden. Gjennom å ta en så enkel rekvisitt i bruk, får vi sagt mye om fortid, nåtid og framtid: Bestemor var nemlig en nøysom gjenbruker, slik øyværingene i generasjoner har vært det. Vår tids bruk av plast og plastposer, er i ferd med å ta knekken på sjøfuglene verden over. Framtidens ressursbruk vil avgjøre om jorda blir levelig for fugler, dyr og etterkommerne våre.
Den tredje rekvisitten er tangen i ærfuglreiret som inngår i museets enkle utstilling. Publikum får gjerne kjenne på den, forestille seg slitet med å gjøre opp reir, og samtidig vite at tang og fiskeslo ble brukt som fòr for ku og sau og som gjødsel i dunværs-åkeren. Så hvorfor ikke også i framtiden? Brått kan omvisningen lede til spennende spørsmål og meningsutvekslinger.
Få øyeblikk er bedre i museumsvandringen enn når en gjest brått erkjenner hvor økologisk, bærekraftig og moderne den ”gamle” kunnskapen er. Gjennom årene har E-hus-formidlingen bidratt til mange slike erkjennelser. Derfor er praksisen her langt fra ”museal”, men framtidsrettet og nyskapende. Når mobiltelefonen slukkes, når formidler og publikum møtes ansikt til ansikt, når fortellingen fenger og opplevelsen skjerpes gjennom sterke sanseinntrykk – da oppstår levende kunnskapsoverføring.
Slik jeg ser det, er E-huset et like ”moderne” museum som ethvert digitalisert, skjermbasert opplevelses-senter. Kanskje er dette ”gammeldagse” museet rett og slett et nødvendig alternativ?