Leder: Jann Sandøy
Nestleder: Herdis Reløy
Styremedlem: Anita Santi
Sekretær: Liv Jorunn Hind
Kasserer: Snefrid Jakobsen
Varamedlemmer: Laila Terskelsen og Siv Almendingen
Revisor: Knut Ivar Karlsen
Valgnemnd: Laila Terskelsen og Kjell Grimsø
Leder: Jann Sandøy
Nestleder: Herdis Reløy
Styremedlem: Anita Santi
Sekretær: Liv Jorunn Hind
Kasserer: Snefrid Jakobsen
Varamedlemmer: Laila Terskelsen og Siv Almendingen
Revisor: Knut Ivar Karlsen
Valgnemnd: Laila Terskelsen og Kjell Grimsø
Som del av forskningsprosjektet FUGLAN VEIT sine arrangementer på Vega uke 17/22, inviterer vi til fuglevokterkurs i Hysværøyan 1. mai-helga.
I samarbeid med lokale partnere på Vega, Porsanger og Vardø har FUGLAN VEIT som mål å skape ny kunnskap og oppmerksomhet om sjøfugl som del av kystkulturen. Sjøfuglbestandene er i alarmerende nedgang og FUGLAN VEIT ønsker å bidra til å forbedre hekkesituasjonen for truede sjøfugler. Vi ser behov for nye allianser mellom forskere og lokale kunnskapsutøvere som tar vare på fuglene i den sårbare hekketiden. Ærfuglrøkten er minimal i forhold til tidligere tider, og Vegaøyan er i dag et kjerneområde for egg- og dundrift. Ærfuglen finnes fremdeles langs hele kysten, og gjennom et vokterkurs ønsker vi å rekruttere nye røktere.
Kurset vil ta utgangspunkt i tradisjonen slik den har blitt opprettholdt i Vegaøyan, men ha fokus på hvordan man kan bygge opp nye hekkende ærfuglkolonier langs kysten, og være åpen for lokale tilpasninger knyttet til stedets særegenheter.
FUGLAN VEIT har 5 ledige plasser på kurset, som vi ønsker å rekruttere gjennom Nordland Ærfugllag. De andre deltakerne kommer fra prosjektets partnere i Nordland, Troms og Finnmark, totalt 20 deltakere.
Interesse, påmelding og spørsmål rettes til:
Daglig leder ved Vega verdensarvsenter
Rita Johansen
Telefon: 97034646
E-post: rita@verdensarvvega.no
eller prosjektleder i FUGLAN VEIT
Bente Sundsvold
Telefon: 930 00 430
E-post: bente.sundsvold@uit.no
PROGRAM FOR VOKTERKUS
Fredag 29. april
Kl. 15.00 Vega Verdensarvsenter – omvisning og foredrag om arbeidet med å redde en trua praksis
Kl. 17.00 Avreise fra Gardsøy, Vega til Hysvær
Innkvartering, bli kjent, intro og middag på Gåkka
Hvordan bygge opp et nedlagt egg- og dunvær- overføringsverdi til andre deler av kysten
Lørdag 30. april
Dagen blir brukt til praktisk arbeid knyttet til egg- og dunværsdriften; tangarbeid, reir- og husbygging, valg av hekkeplass – hustomter for fuglene, predatorskjøtsel – gå runder og passe på
Gruppa blir fordelt i mindre arbeidslag som skal kurses hos fuglevoktere på ulike holmer i Hysværøyan. Vi har med matpakke og spiser lunsj i det fri.
Tilbake til Gåkka på ettermiddagen, hvor vi får innføring i dunsankinga og renseprosessene med duna.
Middag Gåkkå
Søndag 1. mai
Flaggheising og sang og frokost
Oppsummering, planer videre, overføringsverdi til andre områder, annen vegetasjon og mattilgang, andre predatorsituasjoner, diskutere mulige tilnærminger for ulike områder.
Avreise skyss til Vega kl. 11
Hurtigbåt Vega- Brønnøysund 13:25
**
HUSK GODE KLÆR SOM TÅLER REGN OG VIND, FOTTØY SOM TÅLER VANN. SOKKER. VOTTER. LUE.
ARBEIDSKLÆR OG ARBEIDSHANSKER
TA GJERNE MED EGEN REDNINGSVEST OM DU HAR
**
Info om ankomstmuligheter
Lenke til hurtigbåt Brønnøysund – Vega/ Rørøy: http://www.tts.no/hurtigbat-vega/category1607.html
Hurtigbåt Sandnessjøen – Vega/ Rørøy http://www.tts.no/hurtigbaat-sandnessjoen/
Hurtigbåt Sandessjøen- Herøysteder – Vega /Gardsøyn Kirkøy http://www.tts.no/sandnessjoen-heroysteder-vega/
Ferje Horn- Igerøy/ Vega http://www.tts.no/igeroy-vega-horn/
Ferje Tjøtta- Igerøy/ Vega http://www.tts.no/igeroy-vega-tjotta/category2081.html
**
FUGLAN VEIT dekker kost og losji (ca. 2500NOK), transport fra Vega og til Hysvær t/r og kursinstruktører
Kan også bidra med tilskudd til reiseutgifter etter nærmere avtale.
**
Om Hysvær
Hysværet, vest av Vega, er ett av åtte dunvær med fortsatt ærfugldrift i Vegaøyan. Hysvær består av et par hundre øyer, ei havgrend med gammel bosetting. Tretten av øyene har vært bebodd, oftest bare med en familie på hver øy. Her har det vært butikk, fiskemottak, posthus og dampskipsekspedisjon. På det meste bodde rundt 120 mennesker i Hysvær. Internatskolen lå på Svinskjæret. Hit kom ungene fra Skjærvær og Hysvær. Rundt 1930 hadde skolen 30 elever- i 1985 ble den nedlagt.
Mange av bygningene i Hysvær står fremdeles og blir brukt av grunneierne som feriehus. Store deler av landskapet blir fremdeles skjøttet gjennom slått og beite. Befolkningen i Hysvær var fiskerbønder som drev aktivt jordbruk med kyr og sauer. Fra 1930 ble det drevet et omfattende rusefiske i Hysvær. Ærfuglen var en viktig tilleggsnæring. Fremdeles tar grunneierne vare på duntradisjonen.
I dag er den gamle skolen eid av Øystein Ludvigsen som har bygd kafé, Gåkkå mathus og et gjestehus. Gåkkå Mathus tilbyr servering og overnatting etter forhåndsavtale. I 2008 gikk Nordland fylkes kulturlandskapspris til driverne, Snefrid Jakobsen og Øystein Ludvigsen, for dere mangeårige innsats med å ta vare på kulturlandskapet og ærfugltradisjonen. På Svinskjæret i Hysvær står også verdensarvbautaen som ble avduke av Dronning Sonja i 2005.
Vegetasjonen i Hysvær består i stor grad av ganske skrinn lynghei. På bebodde øyer og naboholmene har opplegging av tang gjennom generasjoner gitt mer gras og urterik vegetasjon – også med vakre velluktende blomster. På varme sommerdager anger hele været! Her drives beiting og slått. I dag er disse arealene viktige beiteområder for hvitkinngås, som raster her en kort periode i april-mai på sin vei mot hekkeplassene på Svalbard.
Ferdsel i området: Hysvær er en del av Hysvær- Søla landskapsvernområde som er et egenartet kultur og landskapsvernområde. Det medfører at dyre og fuglelivet med reirplasser og hekkeområder er fredet mot skade og ødeleggelse. Nye dyrearter må ikke innføres, og hunder må holdes i band.
Forstyrrelser forårsaket av fritidskjøring med småbåt kan være betydelig for mytende ærfugl viser ny forskningsrapport fra Seapop.
Under mytingen feller ærfuglene flygefjærene og mister evnen til å fly. Da oppsøker de ofte grunne områder for å finne næringsrik føde. Foto:Nina Dehnhard/NINA.
Mytende ærfugl søker ofte tilflukt på grunt vann ved kysten, hvor rekreasjonskjøring med småbåt også er veldig populært. Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norges Teknisk- naturvitenskapelige Universitet (NTNU) i Trondheim har for første gang undersøkt fluktadferden til mytende ærfugl når små motorbåter nærmer seg.
Denne saken ble først publisert på seapop.no
Eksperimenterte med båtforstyrrelse
Når ærfugl myter på sensommeren velger de ofte å oppholde seg i grunne kyststrøk for å finne tilstrekkelig med føde til å kompensere for den energikrevende prosessen. Men de samme områdene er også brukt til rekreasjonskjøring med båt i samme periode. I et eksperimentelt studium som ble utført på kysten av Møre og Romsdal ble småbåter ført mot flokker med mytende ærfugl i relativt lav hastighet (6 knop). Forskerne registrerte ærfuglenes adferd før, mens og etter at båten hadde kommet nær dem.
Oppdaget at ærfuglen har økende fluktreaksjon
Ærfuglene begynte å vise tegn på at de ble forstyrret da båten var om lag 700 meter unna, og i starten svømte de unna båten. Etter hvert som båten nærmet seg begynte fuglene å dykke for å komme unna, før de til slutt flyktet med flaksende vinger i en gjennomsnittlig avstand på 177 meter fra båten. Til tross for at de ikke kunne fly flyktet ærfuglene i gjennomsnitt 771 meter vekk fra sin opprinnelige posisjon.
De fleste flokkene fortsatte med å finne mat eller hvile innen ti minutter etter at forstyrrelsen var over, men noen få flokker fortsatte å svømme vekk fra området og viste fortsatt tegn på å være påvirket av forstyrrelsen mer enn 45 minutter senere. Forskerne fant også at ærfuglene endte opp på dypere vann enn de var før de ble forstyrret av båten.
Krever mer bevissthet fra båtfolk
Resultatene av studiet antyder at båter kan påføre mytende ærfugl betydelige forstyrrelseseffekter gjennom økning i energiforbruk, forflytning fra tilgjengelig beitehabitat og/eller tap av tid til næringssøk og hvile. Tidligere studier har vist at forholdene i myteperioden også kan ha betydning for reproduksjonsevnen i påfølgende hekkesesong. Dette studiet understreker behovet for at båtførere må være bevisste på de potensielle konsekvensene av sitt nærvær og opptre respektfullt overfor viltlevende dyr og deres naturlige habitat.
Les hele artikkelen: Boat disturbance effects on moulting common eiders Somateria mollissima
Kontaktperson SEAPOP: Nina Dehnhard, NINA
Av: Oliver Rønning (@oroenning) – Journalist.
Ærfugl er en stor dykkand som finnes langs hele Norges kyst, men det blir stadig færre av den.
Ifølge forskere er mink og rovfugl fortsatt et økende problem for de voksne ærfuglene, og eggspisende fugler som kråker og de større måkene, kan ha negative effekter på produksjonen av unger.
Nå har forskere ved NINA – Norsk institutt for naturforskning funnet ut at varmere hav er en direkte årsak til at det har blitt færre ærfugl.
– Ærfuglen er en art som lever over store geografiske områder. Vi hadde derfor trodd den hadde høyere toleranse for variasjoner i havtemperaturen enn denne kartleggingen tilsier. Det viser seg at når overflatetemperaturen øker så øker samtidig dødeligheten hos voksne ærfugl. Vi ble svært overrasket over funnet, sier seniorforsker Sveinn Are Hanssen
Små variasjoner har betydning
NINA-forskere på Framsenteret i Tromsø har brukt modeller som studerer bestandens utvikling over lengre perioder for å komme fram til funnene.
– Vi har fulgt en koloni med ærfugler over flere år, og kartlagt sammenhengen mellom havtemperaturer i mars og overlevelse. Kartleggingen viste etter hvert at de årene med varmere hav, økte dødeligheten blant ærfugl. Selv små variasjoner på noen få grader hadde betydning for arten, sier seniorforskeren.
I ytterste konsekvens kan dette ifølge Hanssen føre til at ærfuglen, som nylig har blitt kåret til fylkesfugl i Nordland, dør ut. Studiet er basert på mer enn 30 år med data på sjøtemperaturer, der forskerne har knyttet dette til overlevelse og investering i antall egg produsert hos ærfugl. Han karakteriserer funnene som oppsiktsvekkende og bekymringsfulle.
– Det viser seg at når overflatetemperaturen øker så øker samtidig dødeligheten hos voksne ærfugl, sier Hanssen.
Sammen med kollegene Bård-Jørgen Bårdsen og Jan Ove Bustnes har han nylig publisert en studie om emnet.
– Kan forutsi effekt av global oppvarming
Den kraftigste effekten fant forskerne gjennom en negativ innvirkning av havtemperatur, gjennomsnitt mars måned, inneværende år. Men studien dokumenterte også en forsinket effekt gjennom at dødeligheten også var negativt relatert til havtemperaturene tre år tidligere.
– Det er vanskelig å konkludere hvilke mekanismer som spiller inn, men en slik forsinket effekt indikerer at havtemperaturen har en indirekte effekt på ærfuglene. Varmere hav påvirker fuglene gjennom maten de spiser, parasitter eller sykdom, forteller Bårdsen, som er en av forskerne bak studien.
Man tror at varmere vann henger sammen med andre værfenomener som stormer, orkaner og polare lavtrykk som i verste fall kan ta livet av fuglene om vinteren. Forskerne har i dag ikke noen klar forklaring på dette, men det er noe de skal studere nærmere i fremtiden. – Vi ønsker å nøste videre i dette, for å finne ut mer om sammenhengen. Ærfuglen er en fugl som mange er glad i og som folk kommer til å savne hvis den blir borte. Dette er uansett spennende resultater, fordi det kan hjelpe oss med å forutsi effekter av global oppvarming, påpeker Hanssen.
Av: Markus Thonhaugen – Journalist
At sjøfuglene sliter, har du kanskje fått med deg.
Bare over en tiårsperiode, har det vært en tilbakegang på 30 prosent i hekkebestandene på det norske fastlandet. 16 av 28 marine sjøfuglarter er på den norske rødlista.
For Nordlands nye fylkesfugl ærfuglen, har bestandsnedgangen vært dramatisk. Etter 2000-tallet har det har det vært en nedgang alle stedene forskerne overvåker.
Klimaendringer og et varmere hav har blitt pekt på som viktige årsaker. Men kan noe av grunnen også være knyttet til en mystisk mangel på et livsviktig vitamin?
Fugl hadde «rar» adferd
Forskningen stammer fra våre svenske naboer, og har ikke vært mye omtalt her hjemme.
For å forstå bakgrunnen, må vi tilbake til årtusenskiftet, da det begynte å komme inn rapporter om kolonihekkende sjøfugl som døde langs Østersjøkysten. Det spesielle var at fuglene hadde en spesiell adferd. De fikk lammelser, og døde.
Mange arter av sjøfugl var berørt. Forskerne klødde seg i hodet, men konkluderte til slutt med at årsaken kunne være mangelen på et viktig vitamin: B1, eller tiamin.
Tiamin er essensielt i alle levende celler. Mangel kan påvirke nervesystem og organer, lede til sykdom og svekke reproduksjonsevnen.
Skjer periodevis
Av 800 døende og døde fugler som har blitt undersøkt i Sør-Sverige, har forskerne kunnet konstatere symptom på tiaminmangel hos mer enn halvparten.
Tegn har blitt sett hos 28 av 36 arter. Syk sjøfugl som fikk injeksjoner med tiamin i brystmuskelen, viste bedring, og flere ble helt friske.
Forskerne har faktisk funnet tiaminmangel hos ville dyr over store deler av den nordlige halvkule. Og også at mangel på vitaminet opptrer periodevis.
Altså at dyr rammes en stund i et område, før det går over. Så rammes de på nytt igjen, senere. Det taler imot klassiske miljøgifter som årsak til tiaminmangelen, siden de ikke varierer i miljøet på en slik måte.
Tiaminmangel er også påvist hos fisk og ål. Nøyaktig hvorfor dette skjer, er foreløpig et mysterium, og krever mer forskning.
NOF: – Skremmende
Naturvernrådgiver Martin Eggen i Norsk Ornitologisk Forening sier sjøfugl er en god indikator på hvordan det står til med økosystemet, og at årsakene til tilbakegangen i bestandene nok er sammensatte.
Han har ikke gått gjennom forskningen, men lest svenske artikler som beskriver fenomenet. Han synes funnene er interessante.
– Slik jeg leser det, er dette seriøs forskning som har pågått over flere år, sier Eggen.
De svenske forskerne mener tiaminmangel hos ærfugl trolig skyldes lite tiamin i blåskjell, som er livretten til arten. Dermed kan forklaringen ligge lenger ned i matkjeden, hos planktonet.
– Hvis du har en påvirkningsfaktor som påvirker hele økosystemet, så er det skremmende. Dette er et aktuelt spor å følge her hjemme, sier Eggen.
Ber folk melde fra
Seniorforsker Sveinn Are Hanssen ved NINA utelukker ikke at dette kan gjelde norske bestander av sjøfugl, og ber folk følge med og melde fra hvis man observerer dyr med merkelig oppførsel.
– Vi har ingen indikasjoner på at dette gjelder våre bestander, men kan ikke si noe sikkert all den tid vi ikke har forsket på det. Folk som er ute i naturen og observerer fugl som det kan virke som har lammelser, må si fra. – Vi holder alle muligheter åpne, og er absolutt interessert i å se om dette kan være en faktor, sier Hanssen.
Tekst: Nina Granlund Sæther Foto: Nina Granlund Sæther
I april begynner det tunge arbeidet med å tørke tang for fuglevokterne i Hysværet. Så må reirene bygges. Målet er å få så mange ærfugl som mulig til å flytte inn og sette bo i mai og juni. Snefrid Jakobsen kan friste med om lag 150 eneboliger og rekkehusleiligheter.
Hysværet er en øygruppe langt, langt til havs på Helgelandskysten, ca. 12 nautiske mil nordvest for Vega. Å holde ærfugl som husdyr har vært tradisjon her i uminnelige tider, og dunsanking var en like viktig inntektskilde som fiske. Fra ærfuglen får man nemlig den svært så eksklusive ederdunen som har varmet adelen i Europa og væreierne på Nordlandskysten. I dag må man betale ca. 40 000 kroner for én eneste dyne, og likevel er etterspørselen langt større enn det som kan leveres. Ederdun er særdeles myk og fnugglett, og skiller seg fra andre duntyper ved at den ikke har stilk.
Verner og vokter
Snefrid Jakobsen er en av dem som fører tradisjonene videre. Hun og mannen Øystein Ludvigsen, som har vokst opp her ute, holder til ytterst i havgapet fra april til oktober. I de mørkeste vintermånedene flytter de inn til Vega og er bare sporadisk ute på øyene for å se etter villsauene som beiter her hele året.
Tidlig på våren må tang høstes og legges til tørk på bergene. Det er tungt arbeid. Så må det lages reir. Da må det legges godt med tang i bunnen. Ea, som er et annet navn på ærfuglhunnen, sjekker forholdene ved å grave. Og hun er en kresen dame; er det ikke tørt nok, drar hun videre. Tangen gjør det også lettere å rense duna etterpå.
Ærfuglen vil som nevnt ha det tørt, og foretrekker hus med tak.
Ærfuglen foretrekker hus med tak, og slike hus har Snedrid Jakobsen bygget mange av Snefrid Jakobsen bruker det hun finner. Treverk som kommer rekende med havstrømmene kan brukes. Også gamle eternittplater – selv om det ikke er forskriftsmessig å bygge med asbest i dag. Båter som er gått ut på dato blir flotte e-baner – som er et annet ord for rekkehus. Men hun bygger også flotte eneboliger til dem i stein.
Sist sommer gjorde hun klar ca. 150 reir. Narreegg brukes for å få fuglene til å legge seg, men bare 50 – 60 ærfugl lot seg friste. Det er med andre ord et møysommelig arbeid. Men har fuglene først funnet en bolig de liker, kommer de gjerne tilbake. Så det er om å gjøre å få ungfuglene til å sette bo.
– Før var det vanlig å bygge reir i sommerfjøsene og i bislagene også. Ærfuglen var nok mer vant til folk før. Da kunne man løfte fuglene av reiret og hente egg, forteller Snefrid. Det går ikke i dag. De er blitt veldig vare. Hun prøver å prate med dem, men unge fugler flyr veldig fort av reiret.
Å bygge reir var mennenes oppgave da Øystein vokste opp – og så var det kvinnene som holdt på med dunarbeidet.
Den siste fiskebonden
I Hysværet har dunsanking vært en ubrutt tradisjon siden middelalderen – minst. Da man i 1997 begynte arbeidet med å bygge opp et dokumentasjonssenter om ærfugl på Nes på Vega, var det i grevens tid. Øyene var fraflyttet, og mange av fuglevokterne var godt voksne. Den siste fastboende i Hysvær døde det året. Forfatter Inga Elisabeth Næss, som har skrevet flere bøker om ærfuglen, var initiativtager til å starte Nordland Ærfugllag. Snefrid var med fra starten. Det er blant annet holdt kurs for ærfuglvoktere. Mange har hatt lyst til å ta opp igjen fuglevoktergjerningen. Hun anslår at det er mellom 40 og 50 fuglevoktere på Helgelandskysten i dag.
Vegaøyan ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 2004. Dette er Norges største skjærgård med omtrent 6 500 øyer, holmer og skjær. Hysvær består av ca. 300 holmer og skjær. I dag er det stort sett sommergjester som besøker dunværet. Da Øystein Ludvigsen vokste opp var det mellom 65 og 70 mennesker i Hysvær. På det meste bodde det 115 mennesker her og i Skjærvær, og det var stort sett én familie på hver øy. Fisken i havet ga livsgrunnlaget. Kyr og sauer var det stort sett på hver holme.
– Var det for lite fôr på én holme, svømte kyrene over til den neste. Dagens kyr ville ikke klare det. Nordlandskyrene melket ikke så mye, men de var svært nøysomme; spiste lite og var sjelden syke, forteller Øystein. Til og med 50 storfe var det her ute.
Han husker at i knipa på våren måtte dyrene få tare, og da ble fløten rosa.
Øystein forteller at de også hadde katt. Den stod i bånd eller ble holdt innesperret i hønsehuset i hekkesesongen. Den måtte ikke forstyrre ærfuglen. Men katt var viktig for å holde jordrottene unna.
En gammel robåt saget i to kan også gjøre nytten som husvære.
– Da vi begynte på ungdomsskolen måtte vi inn til Vega og bo hos private, og det var ikke bare, bare, minnes Øystein.
Snefrid Jakobsen og Øystein Ludvigsen holder nå hus i den gamle skolebygningen hvor Øystein tråkket sine barnesko. I 1930 var det ca. 30 elever her. I 1954 ble det innført skoleskyss, og da slapp barna å bo på internat. Skolen var i drift til midt på 80-tallet. Paret klarer seg godt uten strøm. De har aggregat, solceller og vindmølle, men kjøl og frys er et problem. Derfor er det viktig å planlegge.
– Nei ensomt blir det ikke, vi har alltid noe å holde på med selv om det kan være litt roligere på vinteren, sier de samstemt. Øystein fisker litt, og de har mellom 150 og 160 vinterforede villsau. Gresset slås på gammeldags vis med ljå og slåmaskin, og det henges til tørk på hesjer. Slik holdes kulturlandskapet i hevd. I sommermånedene driver de også gjestehuset Gåkka.
Søppeltragedie
Øystein husker godt at bestefaren fikk bergingslønn. Fløt det ting i land før, hadde man plikt å melde fra til staten. Da la man en stein med merke på så man visste hvem som hadde funnet det. I dag er det ingen som bryr seg. Så paret utnytter drivveden som reker på land. For to år siden kunne Øystein bygge nytt uthus på 10 x 20 m uten å måtte betale for materialene. Men det meste som driver i land i dag er dessverre plast.
– Det er forferdelig mye søppel, og det er en tragedie, sier Snefrid. Hun plukker og plukker plast, men klarer bare å få med seg en promille. Mange fugler setter seg fast i fiskegarn som ligger langs land.
– I løpet av tre år må plastutslippet ha doblet seg. Det er virkelig ille. Sist vinter fikk jeg en torsk med en ketchupflaske i magen. Det er skremmende, sier Øystein.
Dyrebare dyner
Hus & Bolig fikk være med Snefrid på jakt etter forlatte reder i juni sist sommer.
For å få nok dun til ei dyne trenger du 1 kg fnugglett dunNår ærfuglungene er store nok, legger mor og barn på svøm. Da kan den ettertraktede duna som ea har bygget rede av, sankes. Den har hun nappet fra eget bryst. Skal du ha nok ederdun til en dyne, trenger du ca. 1 kg og det er dun fra 60 – 70 reir. Å rense duna kan ta flere uker. Når den plukkes er den full av tang. Først når man vet hvor tidkrevende og vanskelig det er å få tak i den verdifulle duna, skjønner man hvorfor den er så kostbar.
Den norske ærfuglbestanden var på ca. 190 000 par i 2004. Nye tellinger viser at bestanden har sunket betydelig. Noen forskere tror den er halvert. Ærfuglen er utsatt for oljesøl og et lett bytte for mink, oter, kråke og svartbak.
– Kråka er lei til å stjele egg, forteller Snefrid. Det er også mye ørn ute på øyene, men de tar først fuglene som ligger vilt. Mink har det heldigvis vært lite av de siste årene. Øystein har vært en flittig jeger.
Båter i full fart, fisketurisme og støy er også et problem, dessverre. Fuglene skremmes.
– Ungene dukker, mor flyr og så kommer måsen. Før gikk man aldri på land i mai og juni. I dag går man på land over alt påpeker Snefrid.
I Øysteins besteforeldres tid ble det solgt dun – og det kunne være like innbringende som lofotfisket.
– Kong Olav var en av dem som kjøpte, husker jeg. Da måtte det samles fra flere øyer for å få nok, minnes Øystein.
– Dronning Sonja fikk en barnedyne da hun var på besøk, skyter Snefrid inn. Det er dessverre mye juks med ederdunsdyner. Nordland Ærfugllag er opptatt av kvalitetssikring, og medlemmene merker dynene med silkebånd med logo. Hver og en må påføre hvem som har sanket duna og hvor den kommer fra. Og hvis du er så heldig å ha en ederdunsdyne, er rådet fra Snefrid: Få den forsikret spesielt!
Av: Thomas Holm Carlsen, Liv Jorunn Hind
I et internasjonalt prosjekt har forskerne tilrettelagt for samarbeid mellom ærfuglvoktere fra ulike land med ulike utfordringer relatert til ærfugl og dunproduksjon. En nærmere titt på fire land gir et lite innblikk i denne unike næringa.
Ærfugl (Somateria mollissima) er en marin dykkand som lever i polare strøk på den nordlige halvkule. I tusenvis av år har mennesker gjort seg nytte av kjøttet, skinnet, eggene og duna til denne fuglen som ble regnet som en karakterart for kystnære strøk. I løpet av 1900-tallet minket ærfuglbestanden dramatisk og arten har forsvunnet helt fra mange hekkeområder. Nedgangen skyldes blant annet overbeskatning, bifangst i garnfiske, predasjon og oljeutslipp. Nå ser det ut til at tendensen har snudd. Ærfuglen er på vei tilbake i deler av utbredelsesområdet, blant annet takket være en mer bærekraftig forvaltning.
Erfaringsutveksling har båret frukter
I et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Island, Grønland og Færøyene, har forskere jobbet med å samle kunnskap og bygge nettverk mellom fuglevoktere og ærfuglentusiaster i de fire landene.
– Hensikten med prosjektet har vært å forske på og formidle kulturhistorie og tradisjoner med ærfugldrift for å bidra til å revitalisere disse tradisjonene. Det sier Thomas Holm Carlsen. Han er forsker i NIBIO og prosjektleder for prosjektet «Nordisk ærfugldun».
– Status for ærfuglen er svært ulik i de fire landene, men på hvert sitt vis har dette prosjektet medført utvikling i en ny retning.
Norge – merverdien ligger i håndarbeidet
I Norge er det relativt få ærfuglvoktere som engasjeres av kulturtradisjoner og samspillet med naturen. De har drevet etter de gamle tradisjonene hvor vektleggingen av håndlagede dunprodukter har vært viktigst. Ærfuglværene voktes etter gammel skikk, og når duna er sanket inn renses den for hånd ved hjelp av en såkalt dunharpe.
Erfaringsutveksling med Island, som er verdens største produsent av ærfugldun, har medført at man også i Norge har turt å tenke litt større. Produsentene har sett på mulighetene for effektivisering. På den måten kan de bli i stand til å håndtere større mengder dun. På Island renses duna maskinelt.
– Men det er veldig viktig for de norske produsentene at denne effektiviseringen ikke går på bekostning av autentisiteten, kvaliteten og omdømmet til dunproduktene. Merverdien ligger i håndarbeidet, presiserer Carlsen.
Ærfuldun renses på tradisjonell måte for hånd på Vega, i Nordland. Foto: Morten Günther.
– Vi testet duna fra de ulike nasjonene i prosjektet, blant annet for å se hvordan kvaliteten påvirkes av de ulike rensemetodene. Resultatene viste at håndrenset dun har bedre sammenhengskraft enn maskinrenset dun. Antageligvis også bedre varighet.
Island – hva kan Goliat lære av David?
Island er verdens største eksportør av ærfugldun. Tre tonn med renset dun eksporteres årlig fra Island, noe som har gjort det helt nødvendig å utvikle maskiner som renser duna.
– I følge våre tester har maskinrenset dun faktisk bedre isolasjonsevne enn håndrenset dun, sier Carlsen.
– Kvaliteten på maskinrenset dun er altså god, men den mister noe av sammenhengskraften. Vi mistenker også at isolasjonsevnen blir raskere dårligere enn ved håndrenset dun.
Island har en omfattende dunproduksjon og tilrettelagt for store ærfuglkolonier. Foto: Thomas Holm Carlsen.
Så hva har denne storprodusenten å lære av Norge med sin beskjedne dunmengde?
– Som en følge av samarbeidet med norske voktere, har islendingene blitt mer bevisste på verdien av de gamle tradisjonene og behovet for å formide disse. Helt konkret har de åpnet et ærfuglmuseum for å gjøre denne delen av kulturhistorien tilgjengelig for folk.
– Samarbeidet har også medført at islendingene i større grad har begynt å tenke produktutvikling. Tidligere ble det meste av duna eksportert som råvare, men nå ønsker stadig flere å utarbeide ferdige produkter som dyner, klær o.l.
Grønland – ærfuglen som kom tilbake og gamle lover som gjeninnføres
1900-tallet var nedgangstider også for ærfuglbestanden på Grønland. Hele 90 % av bestanden forsvant. Men så, de siste 15 årene har dette snudd, og bestandsøkningen har vært fantastisk.
– I enkelte regioner har økningen vært på 300-400 %, forteller Carlsen. På bare noen år har flere hekkekolonier økt fra ingen til over 1000 hekkende fugler.
– Denne økningen kan ikke prosjektet ta æren for. Bestandsøkningen skyldes først og fremst en bedre og mer helhetlig forvaltning, særlig i form av regulert jakt. Klimaendringene har nok også hatt en positiv effekt med mer tilgjengelig mat og nye landområder tilgjengelig for hekking.
Den nye forvaltninga medførte restriksjoner på jakt og forbud mot sanking av dun. Nå som man har oppnådd en bærekraftig bestand, har Carlsen og hans prosjektmedarbeidere satt i gang en prosess for å tilrettelegge for utnytting av dunressursene på Grønland.
– Vi tok utgangspunkt i en tidligere lov fra 1954 som gjorde det mulig for enkeltpersoner å sanke dun til privat og kommersielt bruk. En gjeninnføring av denne loven vil åpne for et næringspotensial med dun som råvare og videreforedlet produkt.
Som en direkte følge av prosjektet ble de to første dynene som noen gang er laget av grønlandsk ærfugldun, produsert under veiledning fra norske og islandske dunprodusenter.
Ærfuglen har kommet tilbake til Grønland, og på nytt kan man tilrettelegge for utnytting av dunressursene. Foto: Thomas Holm Carlsen.
Færøyene – begynner i det små
Sanking av ærfugldun har i tidligere tider vært en del av kystkulturen også på Færøyene, om enn i beskjeden skala. Historien forteller om tilfeller hvor dun har blitt spunnet inn med saueull. Disse tradisjonene har ikke overlevd til nyere tid.
Opp gjennom tidene har det blitt gjort noen forsøk på å tilrettelegge for ærfuglkolonier, men det har ikke vært vellykket. I 2008 reiste Carlsen til Færøyene sammen med en norsk fuglevokter. De fortalte om norske tradisjoner og mulighetene som ligger i småskalaproduksjon. I tillegg restaurerte de gamle ærfuglhus der det fantes rester etter slike i det færøyske landskapet. Arbeidet gav en ny motivasjon blant færøyske entusiaster, og i dag blir det samlet inn dun fra fire hekkekolonier.
De har ikke dunrenseri på Færøyene, og duna har blitt sendt til rensing på Island.
– Siste nytt fra Færøyene er at noen har latt seg inspirere av norske tradisjoner med småskalaproduksjon og håndrenset dun. For første gang er det produsert en harpe for håndrensing av duna, etter veiledning fra fuglevokterne på Vega.
– Som i Norge er ikke de færøyske sankerne først og fremst økonomisk motivert. Deres viktigste motivasjon er å ta vare på en kysttradisjon.
– Det er spennende å se hvordan samarbeid og erfaringsutveksling gjør at næringa utvikler seg og at inspirasjon sprer seg.
For første gang er det produsert en harpe for håndrensing av dun på Færøyene. Foto: Marius J. á Geilini.
Hva er det med ærfugl som engasjerer?
– Det som vekker engasjement er kanskje først og fremst den unike relasjonen mellom mennesker og natur.
Dette er i utgangspunktet en vill fugl som for noen måneder i sommersesongen lar seg behandle nesten som husdyr. Den trekker mot folk der den tilbys beskyttelse i form av tilrettelagte kolonier, fuglehus og reir. – Dette er kanskje også et av de beste eksemplene vi har på bærekraftig utnyttelse av en naturressurs, avslutter Carlsen.
Av Kari Wærum, avdelingsleder i Helgeland Museum, Vega kari.waerum@helgelandmuseum.no
E-hus-sesongen strekker seg fra april – mai til oktober. I tre og en halv måned er her daglige omvisninger alle ukedager, også for cruise- og hurtigruteturister som får guiding på engelsk, tysk og norsk. Besøkstallet øker stadig og ligger over hva tilsvarende enheter opplever.
Slik begynte det
E-huset driftes av Helgeland Museum, men ble startet på privat initiativ av ildsjelen Inga Elisabeth Næss, som tidlig så verdien i den helgelandske fiskerbondekulturen og ærfugltradisjonen – og også at den var i ferd med å forsvinne. Betydningen av Næss´ årvåkenhet og arbeidsinnsats lenge før Vegaøyan kom på Unescos verdensarvliste, bør ikke glemmes. Grunnprinsippene for en enkel, men effektiv formidling i ei nedslitt, men autentisk handelsbrygge ble lagt av Næss. I kombinasjon med en fast utstilling over få kvadratmeter – nøktern og rimelig, men pedagogisk vellykket – har disse prinsippene bidratt til å gjøre E-huset kjent og ettertraktet. Det er denne formidlingen museet tilbyr også i dag.
Tiårsjubileet for verdensarvstatusen ble feiret i 2014, uten at E-huset og grunnleggeren ble nevnt i festtalene.
Uviss framtid
I 2015 har E-huset vært på randen av stengning grunnet manglende fornying av driftsavtale mellom Vega kommune og Helgeland Museum. Da E-hus-døra i den gamle Emelius-brygga i Nes-havna ble lukket sist i september, visste vi ikke om formidlingen i det særpregede museet ville fortsette.
Helgeland Museum og Vega kommune inngikk i 2006 avtale om museumsdrift i Vega. E-huset var allerede et populært besøksmål for en økende strøm av verdensarv-turister, og virksomheten ble sentrert her. Norske og internasjonale media har gjennom årene vist stor interesse for ærfuglmuseet. Mang en formidler har blitt fotografert ved dunharpa, og i gjestebøkene finnes navn og hilsener fra hele verden. Hennes Majestet Dronning Sonja er trofast gjest – siste besøk gjorde hun som sykkelturist en særdeles kald og regnvåt dag i juli i år. At dronningen viser slik interesse for E-huset, varmer sterkt i en uviss tid.
Sansing, personlig engasjement, menneskelig kontakt, trivsel
Formidling og formidlingsmetoder blir stadig drøftet på profesjonelt nivå i museumsfora og innen turistnæringen, og terminologien kan bli i overkant avansert, selv om det delvis er velkjente formidlingsmetoder det er snakk om. I verdensarvkommunen Vega, der et verdensarvsenter skal bygges, er formidling et svært aktuelt tema, og digitale formidlingsformer står høyt i kurs.
Jeg vil derfor redegjøre for hva som særpreger E-husets personbaserte formidling – uten å bruke for mange faguttrykk.
Først og fremst er E-huset et fortellermuseum, der personlig kunnskapsoverføring, sansing og publikums egen medvirkning danner basis. Folk som kommer hit, hilses alltid med ”Velkommen i E-huset!”. Ungdom som har sin første sommerjobb i museumsbutikken, oppfordres til å by på seg selv og gjerne formidle kunnskap også overfor den som bare er innom for å kjøpe et ferieminne. E-huset er ingen stor arbeidsplass, men gjennom årene har det lille museet gitt flere flinke ungdommer grunnleggende praksis i formidling av egen kulturhistorie.
E-huset er et ærfuglmuseum, og museets fremste rekvisitt er ærfuglduna, som enhver gjest bør få mulighet til å kjenne på. Fascinasjonen og gleden hos den som første gang holder dyrebar ederdun i hendene, har fått meg til å bruke ”Makta i det mjuke” som overskrift her og nå.
Har vi i vår digitaliserte hverdag glemt sansingens betydning? All forskning viser at det vi erfarer gjennom hud og hender, virker sterkere inn på oss enn det vi ser på en skjerm. I E-huset skal det lukte godt av salt hav, tjære og grønnsåpevasket golv, og sommerbuketten ved gjesteboka må aldri være vissen. I butikken selges Johannas spekulasi – et hjemmebakt kystens kaffebrød. God, gammeldags trivsel gjør at publikum tar imot så vel smaksprøver som ny kunnskap og åpner seg for museets budskap.
Formidleren
Overføringskraften i den personlige fortellingen er tilsvarende sterk. Spør brukere av forskjellige kultur- og reiselivsopplevelser om hva som gjorde opplevelsen god og minneverdig, og svaret er guiden, museumsverten. Møtet med et kunnskapsrikt menneske som kan fortelle en fengende historie, huskes best. Vi som jobber i E-huset, er særs heldige – vi forvalter og deler en usedvanlig sterk fortelling som når publikum fra ulike kulturer. Fortellingen handler om fiskerbondefamiliens strevsomme liv ”på en stein i havet” og om det sterke båndet mellom ea og ærfuglvokteren.
Selvskryt stinker
At vi er så heldige, bør også gjøre oss ydmyke. Veien fra stolthet til selvtilfredshet kan være snublende kort for en engasjert representant for et verdensarvområde. Oldemor i Hysværet kan gjerne brukes som et typisk eksempel på den nøysomme og omsorgsfulle dunkjerringa – det personlige tilsnittet legger farge til fortellingen. Men sannsynligheten for at en helgelandsk oldemor har sin like i en nåtids-kvinne fra et mindre rikt land enn Norge, er stor. Det er når tilhøreren gjenkjenner noe fra eget liv i det vi forteller, at vedkommende blir som mest berørt. Mang en utenlandsk gjest har etter en E-hus-omvisning bidratt med sin personlige anekdote om nøysomhet og kontakt mellom dyr og mennesker – erfaringer fra fjerne, men sammenlignbare kyster. Derfor bør vi unngå ord som ”unik”, ”enestående” og ”verdens vakreste” når vi forteller om oss selv og kysten vi kommer fra. Så fjonge vendinger kan tilhørerne våre finne på å bruke i gjesteboka, men selv bør vi kun kalle ederduna ”unik”. Den fortjener det!
En fortelling for framtiden
Om duna er rekvisitt nummer én, er posen vi trekker den opp fra, en god rekvisitt nummer to. Dette er en slitt og velbrukt papirpose, lik de bestemor på Vega sparte i kjøkkenskuffen sin for femti – seksti år siden. Gjennom å ta en så enkel rekvisitt i bruk, får vi sagt mye om fortid, nåtid og framtid: Bestemor var nemlig en nøysom gjenbruker, slik øyværingene i generasjoner har vært det. Vår tids bruk av plast og plastposer, er i ferd med å ta knekken på sjøfuglene verden over. Framtidens ressursbruk vil avgjøre om jorda blir levelig for fugler, dyr og etterkommerne våre.
Den tredje rekvisitten er tangen i ærfuglreiret som inngår i museets enkle utstilling. Publikum får gjerne kjenne på den, forestille seg slitet med å gjøre opp reir, og samtidig vite at tang og fiskeslo ble brukt som fòr for ku og sau og som gjødsel i dunværs-åkeren. Så hvorfor ikke også i framtiden? Brått kan omvisningen lede til spennende spørsmål og meningsutvekslinger.
Få øyeblikk er bedre i museumsvandringen enn når en gjest brått erkjenner hvor økologisk, bærekraftig og moderne den ”gamle” kunnskapen er. Gjennom årene har E-hus-formidlingen bidratt til mange slike erkjennelser. Derfor er praksisen her langt fra ”museal”, men framtidsrettet og nyskapende. Når mobiltelefonen slukkes, når formidler og publikum møtes ansikt til ansikt, når fortellingen fenger og opplevelsen skjerpes gjennom sterke sanseinntrykk – da oppstår levende kunnskapsoverføring.
Slik jeg ser det, er E-huset et like ”moderne” museum som ethvert digitalisert, skjermbasert opplevelses-senter. Kanskje er dette ”gammeldagse” museet rett og slett et nødvendig alternativ?
Av: Thomas Holm Carlsen
Fra 2008 til 2013 har Thomas Holm Carlsen ledet et prosjekt om nordisk ærfugldun. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Norge, Island, Grønland og Færøyene. Fokus har vært på å samle kunnskap, bygge nettverk, formidle kulturhistorie og tradisjon, samt initiere prosjekt for å revitaliserer eller starte opp igjen tradisjonen med ærfugldrift hvor ærfugldrift har blitt praktisert tidligere. En viktig milepæl for prosjektet har vært å vitenskapelig teste ulike ærfugldunprøver.
Rapporten representerer avrundingen av prosjektet vedrørende den unike tradisjonen om høsting og foredling av ærfugldun.