Home Blog

Fuglevenn

0
EKSKLUSIV VARE: Ea har gÂtt av reiret med ungene sine, og Eivind Hansen innkasserer husleie i form av den fineste dun som tenkes kan. foto: kari-ann dragland stangen Eivind Hansen henter dun fra fraflyttet √¶rfuglreir i Selv√¶r. 130608

Av: Kari-Ann Dragland. kari-ann@hblad.no 

Eivind Hansen fører videre eldgamle tradisjoner når han steller ærfuglreir i Selvær. Han bygger stadig nye reir og vedlikeholder gamle. Det er en tid- og arbeidskrevende oppgave. Hver vår, før ea legger egg, skal samtlige e-hus etterses og utstyres med tang, eller sev som det også kalles.

Før pleide folk å sanke sev tidlig om våren. Eivind begynner sommeren før.

– Med så mange e-hus er jeg nødt til det, hvis jeg både skal greie å samle nok reirmateriale og rekke å tørke det, forteller årets kultur- og miljøprisvinner i Træna.

Når ea har fått ut unger, skal duna samles.

Vet lite

Eivind Hansen fikk prisen fredag kveld, da politikere og kommuneansatte møttes til julemiddag. Hedersbevisningen består som vanlig av en gavesjekk på 5000 kroner, krystallvase med inskripsjon, diplom og blomster.

– Artig, synes vinneren, før han leende innrømmer at han var en smule skuffet over at det ikke var tale om en Nobelpris. Etter å ha kommet seg av skuffelsen, er han imidlertid glad for påskjønnelsen fra kommunalt hold. Nå håper han at prisen skal føre til økt interesse for gamle tradisjoner.

– Selv her i Træna vet folk lite om hva ærfuglrøkt går ut på, sier han.

Lærte av bestefar

Hansen fattet interesse for arbeidet da han var gutt.

– Det begynte med at jeg var med bestefar Johan da jeg var seks-sju-åtte år. Jeg hjalp til med å dra sekkene med tang når han begynte å bli dårlig til beins. Han var glad i e-egg, og jeg syntes det var artig å være i lag med ham.

Siden passet han ærfuglhusene rundt familiens brygge. Og så, da flere av naboene som hadde ført tradisjonene videre i en årrekke ga seg, overtok han ansvaret for ærfuglhusene på hele Stangen og etter hvert også på Sør- og Nordsommarauken.

EKSKLUSIV VARE: Ea har gÂtt av reiret med ungene sine, og Eivind Hansen innkasserer husleie i form av den fineste dun som tenkes kan. foto: kari-ann dragland stangen Eivind Hansen henter dun fra fraflyttet √¶rfuglreir i Selv√¶r. 130608

– Ved siste opptelling i fjor hadde jeg 340 hus, forteller han.

Ikke alle er bebodd. I fjor samlet han dun fra 230 ærfugl. I år var tallet nede i 190. Hansen forteller om årlige variasjoner. Er det mange fugler ett år, er det gjerne færre det neste.

– Og så lager du dyner av edderduna?

– Nei, det gjør jeg ikke, sier Eivind Hansen, som gir den fine duna videre til nabo Gerd Jakobsen. Hun tar det møysommelige arbeidet med å rense den og sy dyner. Jakobsen har forøvrig fått Træna kommunes kultur- og miljøpris ved en tidligere anledning. Den fikk hun blant annet for sin innsats med å opprettholde tradisjonene med å lage edderdunsdyner.

De er to av stadig færre som legger forholdene til rette for og verne det som nærmest har vært for husfugl å regne langs kysten.

– Egg- og dunsanking har vært ei attåtnæring i fugleværene i uminnelige tider. Det er en fenomenal tradisjon Hansen er bærer av, sier ordfører Per Pedersen etter fredagskveldens prisutdeling.

Mye arbeid, men moro

Selv har Eivind Hansen ingen planer om å rense dun og lage dyner selv.

– Jeg har ikke tålmodighet til den slags. Det er et forferdelig arbeid.

Derimot har han tenkt å utvide boligmassen. Han har materialer liggende.

– Hvorfor tar du vare på ærfuglen?

– Det er moro. Jeg liker å være ute i naturen. Hvis jeg ikke, hadde jeg aldri holdt på med det, sier selværfiskeren, som også har deltatt i et norsk-islandsk forskingsprosjekt om ærfugl og duntradisjoner.

– Har du dundyne selv?

– Ja, sier Eivind Hansen.

– Men jeg bruker den vanligvis ikke. Den er for varm.

Ærfuglåret

0
Foto: Inga Elisabeth Næss..

Av: Snefrid Jakobsen

Ærfuglene begynner å trekke inn fra havet i mars / april og legger seg i flokker rundt øyer og holmer i dunværene, klare for å hekke. I vårnettene (april, mai) går ea og ekallen (hunn- og hannfuglen) på land og leiter etter den ideelle reirplassen. Dette er ”vartida” –  nå må ingen forstyrre fuglene.

Ærfuglvokterne på øyene har forberedt alt:

De har lagt opp reir av tørket blæretang, reparert gamle e-hus og bygd nye. Et e-hus kan gjerne være en hvelvet gammel båt, en rusten ovn, et krypinn under ei steinhelle eller et nysnekret hus med plass for flere reir på rad, en såkalt e-bane. Reirene formes med en fordypning av knust tang i midten og må ligge tørt, for verken fugl eller dun skal ha væte. At reiret er laget av tang (ikke mose eller gras), letter det seinere arbeidet med å rense duna som ea forer reiret med.

Etter ei tid ”på visning” bestemmer ea seg for hvilket reir hun vil ha. Hun legger egg – opptil seks i tallet – og forer rundt eggene med dun som hun henter fra eget bryst. Nå forlater hannene hekkeplassene og trekker i flokker ut mot de ytterste skjærene. Der myter de (skifter fjær) før de kommer tilbake i september.

Hekketida for ea varer i ca 28 dager. Nå tar hun bare til seg vann og svært lite næring, går sterkt ned i vekt og taper krefter. Hun kan lite verge seg mot sine predatorer (fiender): kråke og ravn, mink og oter, ørn og måke. Kråka stjeler og drikker opp ærfugleggene, minken kan på ei eneste natt drepe flere voksenfugler på reir, oteren liker ferskt ærfuglkjøtt, ørna fanger voksen fugl i vannet og svartbaken (måke) nærmest ”beiter” på de små ærfuglungene når de har forlatt reiret. Båteiere uten båtvett som kjører uvørent i dunværene, er også farlige predatorer!

Det er svært viktig at ærfuglvoktere skaper gode reirplasser og gir ea trygghet og vern i hekketida, og at folk flest respekterer fuglelivet.

Om alt går vel, klekkes alle eggene. Etter et par dager er ungene tørre nok i duna til å forlate reiret sammen med mora. Hun tar ungene ned til vannet, der de lærer å svømme, dukke og finne næring på sjøbunnen (skjell, småkryp, krabber). Ofte får e-mora hjelp til ”barnepassen” av andre hunnfugler som selv ikke har  unger, såkalte tanter. Når reiret er forlatt (juni-juli), henter ærfuglvokteren ut duna som ligger igjen, og starter straks med å grovrense den.

St Cuthbert – ærfuglens helgen

0

Tekst: Inga E. Næss

Visste dere at ærfuglen har sin egen helgen og beskytter?

Han het St Cuthbert av Lindisfarne, var en angelsaksisk munk og biskop som levde i England i det sjuende århundre og ble regnet som helgen etter sin død. På bilder ser  vi ham ofte med en ærfugl i armene. I mange år var han St Cuthbert abbed på klosteret på Holy Island. Så ble han eremitt på Inner Farme, der han levde alene, men fikk besøk av folk som trengte hjelp og gode råd. Ifølge historier om ham, hjalp han ofte folk som var i nød. Det fortelles også at han var svært glad i dyr og at de responderte på ham. Men av alle ville skapninger var han mest glad i ærfuglen.

Ca 500 år etter hans død skrev munken Reginald i Durham dette:

På øya Farne finnes det spesielle skapninger som siden den hellige Cuthberts    dager har vært «hånd-tamme». … Disse fuglene er blitt oppkalt etter den hellige Cuthbert selv…. De er så tamme at de hekker inne i bolighus, der de kommer til bordet og lager reirene sine under sengene dine og til og med under sengeteppene.

Et århundre seinere skrev en annen munk:

Så tamme er de blitt ved av å leve på dette hellige stedet at de lar folk klappe seg. De liker stillhet, men blir likevel ikke forstyrret av lyder. Noen legger eggene sine like ved alteret, og ingen prøver å skade dem eller røre eggene deres.

S Culberth ble begravet på Lindisfarne, levningene ble senere flyttet til Durham-katedralen. På Inner Farme, der han bodde i mange, er det nå et fuglereserevat. Pilgrimsveien til Holy Island er merket med skilt der ærfuglen er symbol.

Ærfugl og dun på Vega

0
Foto: Kåre Hansen

Foto: Kåre Hansen

Ærfuglnæringen på 1990-tallet

På 1990-tallet var ærfuglnæringen inne i en skjebnetid. Øyene var fraflytta, mange fuglevoktere var eldre, og predatorer truet bestanden. Samtidig ble det skapt en økt interesse for ærfugltradisjonen.

I 1997 begynte arbeidet med å bygge opp et dokumentasjonssenter for tradisjonen med ærfugl som husdyr på Nes, E-huset. Dette drives i dag av Helgeland Museum. Ærfuglen ble valgt ut som Vega kommunes kulturminne i Fotefar-prosjektet.

I Halmøyværet tok Aud Halmøy samtidig fatt på sitt pilotarbeid med å få fuglen tilbake til dunværet. Gjennom ti år ble fuglebestanden bygd opp i det tradisjonsrike været.

Vegaøyene som verdensarv

Synliggjøringen av ærfugltradisjonen ble et viktig argument for at Vegaøyene skulle få status som verdensarvområde. Lokalt så en at hvis området fikk denne statusen, ville Norge som nasjon være forpliktet til å ta vare på ærfuglen og andre verdier i Vegaøyene.

I 2004 ble Vegaøyan innvotert på Unescos Verdensarvliste som kulturlandskap. Begrunnelsen for statusen var denne:

Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskerbønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et ugjestmildt øyrike nær polarsirkelen. Den nå unike ærfugldriften har vært en sentral næringsvei drevet av kvinner. Derfor er innskrivningen også å regne som en hyllest til deres innsats.

Fuglevokterne og dagens situasjon

I dag øker antallet fuglevoktere, og dunmengden vokser. I 2013 er det fuglevoktere på plass i de åtte dunværene:

  • Flovær
  • Halmøy
  • Hysvær
  • Kilvær
  • Lånan
  • Muddvær
  • Skjærvær
  • Bremstein

Det produseres ca. 20 dyner årlig. Flere yngre utøvere ønsker nå å bidra til å sikre tradisjonen.

  • Lånan: Grunneierne har etablert Utværet Lånan AS, som driver kommersiell formidling av tradisjon og omsetning av produkter.
  • Bremstein: Her arbeides det for å gjenetablere fiskeværet som dunvær.

Fuglevokterne får økonomisk kompensasjon gjennom Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv, hvilket gjør det mulig å ta permisjon fra lønnet arbeid i hekkesesongen. Predatorproblematikken blir også tatt på alvor.

Opplæring og framtid

Nye fuglevoktere får opplæring gjennom kursene til Nordland Ærfugllag. Elever i grunnskolen lærer om øykultur og ærfuglrøkt. Hver vår drar de ut til et av dunværene, legger tang i reirene og gjør i stand til fuglen, med fuglevoktere som læremestere. Slik opplæres en ny generasjon som framtidas fuglevoktere.

Verdensarvstatusens utfordringer

Verdensarvstatusen gir også nye utfordringer for fuglevokterne. Økt interesse for øyene fører til økt båttrafikk som følge av turisme. For å minimere påvirkningen forsøker man å styre ferdselen til noen få utvalgte besøkssteder.

Blant viktige diskusjonstemaer på Vega i dag er:

  • Tangskjæring i dunværene
  • Planer om havbruk i verneområdene

Dyne-leverandører

0

VEGAØYAN

Snefrid Jakobsen (Hysvær) Mob.48096072 E-mail: snefrid.jakobsen@gmail.com

Erna Nilsen (Muddvær) Mob.41681873 E-mail: ernasynn@hotmail.com

Torbjørn Hansen (Kilvær ) Mob.41520688 E-mail: Torray01@online.no

Frode Jenssen (sandvær) Mob 91814698 E-mail: fjen3@online.on

Laila Edvartsen (sandvær) Mob.94411790 E-mail: gjjevvo@hotmail.com

Gerd Jakobsen (Selvær) Mob.46836030

Herdis Reløy (Dyrøy) Mob.91524812 E-mail: herdis.reloy@gmail.com

Marit Olsen (Røst) Mob.95754294

DYNEPRISER

Vinterdyner

200 cm lang – 1000 gr dun – kr 60.000.-

220 cm lang – 1100 gr dun – kr 66.000,-

Helårsdyner

200 cm lang – 800 gr dun – kr 48.000,-

220 cm lang – 900 gr dun – kr 54. 000,- 

Babydyne-150gr dun-9000.-

Om Nordland Ærfugllag

0
Dunsanking på Selvær. Foto: Liv Jorunn Hind

Velkommen til Nordland Ærfugllags nettsider

Nordland Ærfugllag ble stiftet i 2003.
Formålet med laget er å samle utøverne av tradisjonen med ærfuglrøkt og dunhåndverk. Vi vil verne om tradisjonsbærernes interesser og videreføre deres kunnskap og verdier.

I september 2012 hadde laget 77 medlemmer, spredt over hele Nordland fylke.

Viktige samarbeidspartnere er:

  • Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv
  • Helgeland Museum med E-huset
  • Vegaøyans venner

Lagets arbeidLaget arbeider for å bevare, videreutvikle og formidle tradisjonen med ærfugl som husdyr gjennom å:

  • arrangere kurs for fuglevokterne for å motivere flere til å gjenoppta/starte opp med ærfuglrøkt og dunarbeid
  • samarbeide med skoleverket ved å ta imot skoleklasser i dunværene, slik at de kan delta i det praktiske arbeidet
  • etablere tiltak som bekjemper predatorer som beviselig skader ærfugl i dunværene
  • arbeide for økonomisk kompensasjon for fuglevoktere i Vegaøyan verdensarv-område
  • arbeide for tillatelse for utsetting av blåskjellstrømper for å trekke til seg ærfugl/bedre mattilgangen for fuglene
  • advare mot båtferdsel i øyene i hekkesesongen
  • sette fokus på virkningen av tangskjæring i Vegaøyan
  • påpeke betydningen av en funksjonell oljeberedskap i Nordland

Hensikten med nettstedet

Hensikten med nettstedet er å nå ut til medlemmer og andre interesserte for å informere om lagets virksomhet og betydningen av arbeidet som gjøres for ærfugltradisjonen.

Foto: Liv Jorunn Hind

Gallery

0

Vedtekter

0
Foto Bjørn H. Andersen..

1. Foreningens navn er Nordland Ærfugllag

2. Foreningens formål er å samle utøverene av tradisjonen med ærfuglrøkt og dunhåndverk. Den skal verne om deres interesser og sikre viderføringen av tradisjonene.

3. Årsmøtet er foreningens øverste organ. Årsmøtet kalles inn av styret med en måneds skriftlig varsel med dagsorden og saksdokumenter. Hvis minst 2/3 av foreningens medlemmer krever det, skal styret kalle inn til ekstraordinært medlemsmøte. Årsmøtet skal ledes av styrets leder eller ved forfall av et annet styremedlem. Vedtak fattes med alminnelig flertall. Stemmerett har alle som har betalt kontingent. Årsmøte avholdes innen Februar hvert år.

4. Styret består av 5 medlemmer, der leder velges for 1 år og de andre i styret velges for 2 år. Styret er beslutningsdyktig når minst 3 av medlemmene er til stede.

5. Ved oppløsning av laget overføres foreningens midler til tiltak som støtter foreningens formål.

Styret 2024

0
Foto Bjørn H. Andersen.

Leder: Jann Sandøy

Nestleder: Herdis Reløy

Styremedlem: Anita Santi

Sekretær: Liv Jorunn Hind

Kasserer: Snefrid Jakobsen

Varamedlemmer: Laila Terskelsen og Siv Almendingen

Revisor: Knut Ivar Karlsen

Valgnemnd: Laila Terskelsen og Kjell Grimsø