EKSKLUSIV VARE: Ea har gÂtt av reiret med ungene sine, og Eivind Hansen innkasserer husleie i form av den fineste dun som tenkes kan. foto: kari-ann dragland stangen
Eivind Hansen henter dun fra fraflyttet ærfuglreir i Selvær. 130608
Av: Kari-Ann Dragland. kari-ann@hblad.no
Eivind Hansen fører videre eldgamle tradisjoner når han steller ærfuglreir i Selvær. Han bygger stadig nye reir og vedlikeholder gamle. Det er en tid- og arbeidskrevende oppgave. Hver vår, før ea legger egg, skal samtlige e-hus etterses og utstyres med tang, eller sev som det også kalles.
Før pleide folk å sanke sev tidlig om våren. Eivind begynner sommeren før.
– Med så mange e-hus er jeg nødt til det, hvis jeg både skal greie å samle nok reirmateriale og rekke å tørke det, forteller årets kultur- og miljøprisvinner i Træna.
Når ea har fått ut unger, skal duna samles.
Vet lite
Eivind Hansen fikk prisen fredag kveld, da politikere og kommuneansatte møttes til julemiddag. Hedersbevisningen består som vanlig av en gavesjekk på 5000 kroner, krystallvase med inskripsjon, diplom og blomster.
– Artig, synes vinneren, før han leende innrømmer at han var en smule skuffet over at det ikke var tale om en Nobelpris. Etter å ha kommet seg av skuffelsen, er han imidlertid glad for påskjønnelsen fra kommunalt hold. Nå håper han at prisen skal føre til økt interesse for gamle tradisjoner.
– Selv her i Træna vet folk lite om hva ærfuglrøkt går ut på, sier han.
Lærte av bestefar
Hansen fattet interesse for arbeidet da han var gutt.
– Det begynte med at jeg var med bestefar Johan da jeg var seks-sju-åtte år. Jeg hjalp til med å dra sekkene med tang når han begynte å bli dårlig til beins. Han var glad i e-egg, og jeg syntes det var artig å være i lag med ham.
Siden passet han ærfuglhusene rundt familiens brygge. Og så, da flere av naboene som hadde ført tradisjonene videre i en årrekke ga seg, overtok han ansvaret for ærfuglhusene på hele Stangen og etter hvert også på Sør- og Nordsommarauken.
EKSKLUSIV VARE: Ea har gÂtt av reiret med ungene sine, og Eivind Hansen innkasserer husleie i form av den fineste dun som tenkes kan. foto: kari-ann dragland stangen
Eivind Hansen henter dun fra fraflyttet ærfuglreir i Selvær. 130608
– Ved siste opptelling i fjor hadde jeg 340 hus, forteller han.
Ikke alle er bebodd. I fjor samlet han dun fra 230 ærfugl. I år var tallet nede i 190. Hansen forteller om årlige variasjoner. Er det mange fugler ett år, er det gjerne færre det neste.
– Og så lager du dyner av edderduna?
– Nei, det gjør jeg ikke, sier Eivind Hansen, som gir den fine duna videre til nabo Gerd Jakobsen. Hun tar det møysommelige arbeidet med å rense den og sy dyner. Jakobsen har forøvrig fått Træna kommunes kultur- og miljøpris ved en tidligere anledning. Den fikk hun blant annet for sin innsats med å opprettholde tradisjonene med å lage edderdunsdyner.
De er to av stadig færre som legger forholdene til rette for og verne det som nærmest har vært for husfugl å regne langs kysten.
– Egg- og dunsanking har vært ei attåtnæring i fugleværene i uminnelige tider. Det er en fenomenal tradisjon Hansen er bærer av, sier ordfører Per Pedersen etter fredagskveldens prisutdeling.
Mye arbeid, men moro
Selv har Eivind Hansen ingen planer om å rense dun og lage dyner selv.
– Jeg har ikke tålmodighet til den slags. Det er et forferdelig arbeid.
Derimot har han tenkt å utvide boligmassen. Han har materialer liggende.
– Hvorfor tar du vare på ærfuglen?
– Det er moro. Jeg liker å være ute i naturen. Hvis jeg ikke, hadde jeg aldri holdt på med det, sier selværfiskeren, som også har deltatt i et norsk-islandsk forskingsprosjekt om ærfugl og duntradisjoner.
– Har du dundyne selv?
– Ja, sier Eivind Hansen.
– Men jeg bruker den vanligvis ikke. Den er for varm.
Ærfuglene begynner å trekke inn fra havet i mars / april og legger seg i flokker rundt øyer og holmer i dunværene, klare for å hekke. I vårnettene (april, mai) går ea og ekallen (hunn- og hannfuglen) på land og leiter etter den ideelle reirplassen. Dette er ”vartida” – nå må ingen forstyrre fuglene.
Ærfuglvokterne på øyene har forberedt alt:
De har lagt opp reir av tørket blæretang, reparert gamle e-hus og bygd nye. Et e-hus kan gjerne være en hvelvet gammel båt, en rusten ovn, et krypinn under ei steinhelle eller et nysnekret hus med plass for flere reir på rad, en såkalt e-bane. Reirene formes med en fordypning av knust tang i midten og må ligge tørt, for verken fugl eller dun skal ha væte. At reiret er laget av tang (ikke mose eller gras), letter det seinere arbeidet med å rense duna som ea forer reiret med.
Etter ei tid ”på visning” bestemmer ea seg for hvilket reir hun vil ha. Hun legger egg – opptil seks i tallet – og forer rundt eggene med dun som hun henter fra eget bryst. Nå forlater hannene hekkeplassene og trekker i flokker ut mot de ytterste skjærene. Der myter de (skifter fjær) før de kommer tilbake i september.
Hekketida for ea varer i ca 28 dager. Nå tar hun bare til seg vann og svært lite næring, går sterkt ned i vekt og taper krefter. Hun kan lite verge seg mot sine predatorer (fiender): kråke og ravn, mink og oter, ørn og måke. Kråka stjeler og drikker opp ærfugleggene, minken kan på ei eneste natt drepe flere voksenfugler på reir, oteren liker ferskt ærfuglkjøtt, ørna fanger voksen fugl i vannet og svartbaken (måke) nærmest ”beiter” på de små ærfuglungene når de har forlatt reiret. Båteiere uten båtvett som kjører uvørent i dunværene, er også farlige predatorer!
Det er svært viktig at ærfuglvoktere skaper gode reirplasser og gir ea trygghet og vern i hekketida, og at folk flest respekterer fuglelivet.
Om alt går vel, klekkes alle eggene. Etter et par dager er ungene tørre nok i duna til å forlate reiret sammen med mora. Hun tar ungene ned til vannet, der de lærer å svømme, dukke og finne næring på sjøbunnen (skjell, småkryp, krabber). Ofte får e-mora hjelp til ”barnepassen” av andre hunnfugler som selv ikke har unger, såkalte tanter. Når reiret er forlatt (juni-juli), henter ærfuglvokteren ut duna som ligger igjen, og starter straks med å grovrense den.
Visste dere at ærfuglen har sin egen helgen og beskytter?
Han het St Cuthbert av Lindisfarne, var en angelsaksisk munk og biskop som levde i England i det sjuende århundre og ble regnet som helgen etter sin død. På bilder ser vi ham ofte med en ærfugl i armene. I mange år var han St Cuthbert abbed på klosteret på Holy Island. Så ble han eremitt på Inner Farme, der han levde alene, men fikk besøk av folk som trengte hjelp og gode råd. Ifølge historier om ham, hjalp han ofte folk som var i nød. Det fortelles også at han var svært glad i dyr og at de responderte på ham. Men av alle ville skapninger var han mest glad i ærfuglen.
Ca 500 år etter hans død skrev munken Reginald i Durham dette:
På øya Farne finnes det spesielle skapninger som siden den hellige Cuthberts dager har vært «hånd-tamme». … Disse fuglene er blitt oppkalt etter den hellige Cuthbert selv…. De er så tamme at de hekker inne i bolighus, der de kommer til bordet og lager reirene sine under sengene dine og til og med under sengeteppene.
Et århundre seinere skrev en annen munk:
Så tamme er de blitt ved av å leve på dette hellige stedet at de lar folk klappe seg. De liker stillhet, men blir likevel ikke forstyrret av lyder. Noen legger eggene sine like ved alteret, og ingen prøver å skade dem eller røre eggene deres.
S Culberth ble begravet på Lindisfarne, levningene ble senere flyttet til Durham-katedralen. På Inner Farme, der han bodde i mange, er det nå et fuglereserevat. Pilgrimsveien til Holy Island er merket med skilt der ærfuglen er symbol.
På 1990-tallet var ærfuglnæringen inne i en skjebnetid. Øyene var fraflytta, mange fuglevoktere var eldre, og predatorer truet bestanden. Samtidig ble det skapt en økt interesse for ærfugltradisjonen.
I 1997 begynte arbeidet med å bygge opp et dokumentasjonssenter for tradisjonen med ærfugl som husdyr på Nes, E-huset. Dette drives i dag av Helgeland Museum. Ærfuglen ble valgt ut som Vega kommunes kulturminne i Fotefar-prosjektet.
I Halmøyværet tok Aud Halmøy samtidig fatt på sitt pilotarbeid med å få fuglen tilbake til dunværet. Gjennom ti år ble fuglebestanden bygd opp i det tradisjonsrike været.
Vegaøyene som verdensarv
Synliggjøringen av ærfugltradisjonen ble et viktig argument for at Vegaøyene skulle få status som verdensarvområde. Lokalt så en at hvis området fikk denne statusen, ville Norge som nasjon være forpliktet til å ta vare på ærfuglen og andre verdier i Vegaøyene.
I 2004 ble Vegaøyan innvotert på Unescos Verdensarvliste som kulturlandskap. Begrunnelsen for statusen var denne:
Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskerbønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et ugjestmildt øyrike nær polarsirkelen. Den nå unike ærfugldriften har vært en sentral næringsvei drevet av kvinner. Derfor er innskrivningen også å regne som en hyllest til deres innsats.
Fuglevokterne og dagens situasjon
I dag øker antallet fuglevoktere, og dunmengden vokser. I 2013 er det fuglevoktere på plass i de åtte dunværene:
Flovær
Halmøy
Hysvær
Kilvær
Lånan
Muddvær
Skjærvær
Bremstein
Det produseres ca. 20 dyner årlig. Flere yngre utøvere ønsker nå å bidra til å sikre tradisjonen.
Lånan: Grunneierne har etablert Utværet Lånan AS, som driver kommersiell formidling av tradisjon og omsetning av produkter.
Bremstein: Her arbeides det for å gjenetablere fiskeværet som dunvær.
Fuglevokterne får økonomisk kompensasjon gjennom Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv, hvilket gjør det mulig å ta permisjon fra lønnet arbeid i hekkesesongen. Predatorproblematikken blir også tatt på alvor.
Opplæring og framtid
Nye fuglevoktere får opplæring gjennom kursene til Nordland Ærfugllag. Elever i grunnskolen lærer om øykultur og ærfuglrøkt. Hver vår drar de ut til et av dunværene, legger tang i reirene og gjør i stand til fuglen, med fuglevoktere som læremestere. Slik opplæres en ny generasjon som framtidas fuglevoktere.
Verdensarvstatusens utfordringer
Verdensarvstatusen gir også nye utfordringer for fuglevokterne. Økt interesse for øyene fører til økt båttrafikk som følge av turisme. For å minimere påvirkningen forsøker man å styre ferdselen til noen få utvalgte besøkssteder.
Nordland Ærfugllag ble stiftet i 2003. Formålet med laget er å samle utøverne av tradisjonen med ærfuglrøkt og dunhåndverk. Vi vil verne om tradisjonsbærernes interesser og videreføre deres kunnskap og verdier.
I september 2012 hadde laget 77 medlemmer, spredt over hele Nordland fylke.
Viktige samarbeidspartnere er:
Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv
Helgeland Museum med E-huset
Vegaøyans venner
Lagets arbeidLaget arbeider for å bevare, videreutvikle og formidle tradisjonen med ærfugl som husdyr gjennom å:
arrangere kurs for fuglevokterne for å motivere flere til å gjenoppta/starte opp med ærfuglrøkt og dunarbeid
samarbeide med skoleverket ved å ta imot skoleklasser i dunværene, slik at de kan delta i det praktiske arbeidet
etablere tiltak som bekjemper predatorer som beviselig skader ærfugl i dunværene
arbeide for økonomisk kompensasjon for fuglevoktere i Vegaøyan verdensarv-område
arbeide for tillatelse for utsetting av blåskjellstrømper for å trekke til seg ærfugl/bedre mattilgangen for fuglene
advare mot båtferdsel i øyene i hekkesesongen
sette fokus på virkningen av tangskjæring i Vegaøyan
påpeke betydningen av en funksjonell oljeberedskap i Nordland
Hensikten med nettstedet
Hensikten med nettstedet er å nå ut til medlemmer og andre interesserte for å informere om lagets virksomhet og betydningen av arbeidet som gjøres for ærfugltradisjonen.
Mange ærfugl blir så tamme den måneden de ligger på reiret at vi kan stryke de. Foto Ina Andreassen
Ea Foto Ina Andreassen
Her er den en liten e-unge som ligger og lurer ved bakenden på ea. Foto Ina Andreassen
Ea på reir i huset hun har valgt for sesongen Foto Ina Andreassen
Et typisk e-hus. Dette kalles e-bane eller høsje. Foto Ina Andreassen
De av ærfuglhunnene som ikke legger egg eller blir ranet og dermed ikke får egne barn, kalles blant annet var-e eller reinnar-e. Foto Ina Andreassen
To ærfuglhus. Foto Ina Andreassen
Diverse
1 of 14
Foto Bjørn H. Andersen....
Foto Bjørn H. Andersen...
Foto Bjørn H. Andersen..
Fuglevokterkurs Foto Nordland Ærfugllag
Snefrid Jakobsen og Inga Elisabeth Næss på trivelig tur i Muddvær Foto Kari Wærum
Skjærvær, Vega. E-hus. Foto Kari Wærum
Foto Bjørn H. Andersen.
Foto Bjørn H. Andersen
Tulla og Terje fra Fredrikstad leter dun i Skjærvær Foto Kari Wærum
Magisk julinatt i Vegaøyan. Utsikt fra Husøy, Nes. Foto Kari Wærum
Mathias Mathisen, Lånan, og Torvald Mathisen, Skjærvær utveksler erfaringer. Foto Kari Wærum
Sigurd og Herdis Reløy fra Dyrøy. Her fotografert under et besøk i Skjærvær. Foto Kari Wærum
Tang som er tørket og samlet på øyene i Hysværet i slutten av april, til bruk i reirarbeiet. dvs. til å lage reir av. På bildet Øystein Foto Nordland Ærfugllag.
Deltagere på Årsmøtet i Nordland Ærfugllag 2022 i Selvær
Fuglevokterkurs
1 of 7
Foto: Inga Elisabeth Næss..
Lær å bygge e-bane der ærfuglene kan hekke i fred. Foto: Inga E. Næss
Materiell til e-hus er en del av kurset. Foto: Inga E. Næss
Foto: Inga Elisabeth Næss.....
Foto: Inga Elisabeth Næss...
E-huset. Foto: Judith Hammervold
Foto: Inga Elisabeth Næss
Ærfuglarkitektur
1 of 7
Ærfuglkurs 2012
1 of 11
Otto bærer tang over til Emårskjæret. Foto Snefrid Jakobsen
Lars og Paul lager en enebolig-steinhus. Foto Snefrid Jakobsen
Guttan frakter tang med båt m påhengsmotor -populært -fram til holmer og skjær. Foto Snefrid Jakobsen
Reparasjon av en ebane som stormen Berit hadde fart ille med. Foto Snefrid Jakobsen
En ny ebane er på plass . Foto Snefrid Jakobsen
Lena lager reir i en ebane. Foto Snefrid Jakobsen
De yngste deltagerne Fredrik og Anders. Fot0 Snefrid Jakobsen
Demonstrasjon av hvordan bruke en dunharpe. Foto Bjørnar Sæternes
Hysværet eller Havlandet.Slik blir hav til land på fjæret sy. Foto Snefrid Jakobsen
Kurset starter med at Kari Wærum forteller om Ærfugltradisjonen på E-huset. Foto Consuelo Griglio
Snefrid forteller og viser hvordan bygge opp et reir. Foto Bjørnar Sæternes
2. Foreningens formål er å samle utøverene av tradisjonen med ærfuglrøkt og dunhåndverk. Den skal verne om deres interesser og sikre viderføringen av tradisjonene.
3. Årsmøtet er foreningens øverste organ. Årsmøtet kalles inn av styret med en måneds skriftlig varsel med dagsorden og saksdokumenter. Hvis minst 2/3 av foreningens medlemmer krever det, skal styret kalle inn til ekstraordinært medlemsmøte. Årsmøtet skal ledes av styrets leder eller ved forfall av et annet styremedlem. Vedtak fattes med alminnelig flertall. Stemmerett har alle som har betalt kontingent. Årsmøte avholdes innen Februar hvert år.
4. Styret består av 5 medlemmer, der leder velges for 1 år og de andre i styret velges for 2 år. Styret er beslutningsdyktig når minst 3 av medlemmene er til stede.
5. Ved oppløsning av laget overføres foreningens midler til tiltak som støtter foreningens formål.